O du forsømte stakkar

Jeg er på kreativt lavgir igjen. Har ikke skrevet noe på tre uker, bortsett fra på den andre bloggen, da. Og jeg har forsømt den også. Så da må man nesten bare ta tiden på toget til hjelp.

Og når vi først er inne på tid, så vil jeg påstå at dette er noe veldig ustabilt. Jeg mener, ta for eksempel når man sover. Det spiller ingen rolle hvor lenge man sover, være seg fire, seks eller åtte timer. Samma faen, banna bein, så kjennes det alltid som at man har våkna rett etter at man sovna. Og det er synd, siden søvn er noe av det jeg liker mest i verden. Da er det artig å stå opp klokka kvart over fem om morran, sånn for eksempels skyld.

Tid er også veldig ustabil sett ut fra når i uka eller når på døgnet vi snakker om. På en vanlig formiddag, for eksempel på en onsdag, vanlig ukedag, kan tida gå omtrent like sakte som ei snegle i sirup, hvilket minner meg om en vits jeg kan fortelle etterpå. Når man imidlertid kommer utpå kveldingen, bestemmer tida seg for å ta et jævlig stort sprang, og helt uten forvarsel skulle du lagt deg for en time siden for å være uthvilt påfølgende morgen.

Også helga er spesiell når det kommer til tid. Hvorfor tiden da velger å gå så jævlig fort kan jeg ikke fatte, for det gjør meg irritert på tiden. Så med mindre tiden har en eller annen merkelig grunn til å gjøre meg vilt forbanna, så burde den se til helvette å gå langt saktere i helgene. Merk mine ord.

Men om man så står i enden av et år og tenker tilbake, så blir man ofte litt sjokkert over hvor kort tid det er siden for eksempel sist man feiret nyttår. Så selv om tiden går sakte, går den egentlig fort? Dette minner meg om fysikk og lysfart, og jeg blir lettere svimmel. Jeg bør nok legge meg snart, og stå opp etter det som virker som et par minutter...

Og så var det vitsen, da:

Hva sa snegla som satt på ryggen til skillpadda? "SAKTEREEEE! SAKTEREEEEEEEE!"

Pinball?

Jeg tenkte jeg skulle nevne at jeg har laget en ny blogg, i den anledning at jeg reiser i garden om tre dager. Adressen til denne er www.gardeboyish.blogspot.com. Så da får vi bare håpe at denne bloggen ikke blir mer forsømt enn den allerede er. Jeeej!

Men nok om mitt privatliv. Mens jeg skreiv første innlegg i den andre bloggen (For et fantastisk tallordspill! (Hurra! Nytt ord!)) kom jeg nemlig over et lite dilemma jeg vil ta opp. Hva heter spillområdet på et pinballspill? Jeg kalte det spillebrett, men jeg er ikke sikker. I tillegg lurte jeg også på om stålfjæra i pinballspillet gleder seg til å skyte ut pinballene. Mens jeg nå brainstormer dannes nye spørsmål i hodet mitt. Heter det pinballer eller pinballballer? Og mens vi er inne på baller: Har pinballspill testikler, og i så fall: Har det et par baller mellom hvert par med bein, og hvis det skulle ha seg slik at det hadde det: Sitter de mellom beina på langs eller på tvers?

Klok som jeg er velger jeg å konsultere Wikipedia!

"Flipperspill var opprinnelig et arkade-pengespill i spillehaller, hvor man kunne vinne penger med dyktighet og en del flaks, men har senere også blitt populært som utallige dataspill.
Grunndesignet er uansett det samme, man har en lukket bane, med en ball/kule som skytes ut på siden, og minst 2 "flipperer"- det er pinnene som slår til ballen- plassert på hver side av et "sluk" i bunnen. Flipperne brukes for å slå ballen oppover igjen så den ikke havner i sluket, og for å skyte den videre for å forsøke å treffe ulike gjenstander eller baneløp på spillebanen for å oppnå poeng.
Siden dataspill ikke er begrenset av fysikkens lover, kan ballen oppføre seg på alle tenkelige og utenkelige måter i et virtuelt flipperspill, mens i et konkret spillemaskin er ballen påvirket av tyngdekraften. Men som regel er ballen påvirket av en virtuell tyngdekraft i dataspillene også."

 Så. Her fikk jeg svar på to av spørsmålene mine. Det virker som at man kaller spillområdet i et pinballspill for bane, og at ballen rett og slett bare kalles ballen. Det som imidlertid gjør at jeg blir sint på Wikipedia nå er at de kaller det Flipperspill. FLIPPERSPILL?! Faen da! Har dette noe som helst med delfinen Flipper som var på TV da jeg var ung å gjøre? DETTE SKAPER BARE FLERE SPØRSMÅL, OG JEG BLIR MER GAL ENN JEG ALLEREDE ER!

Og hvis du, som meg, lurer på det der med testiklene, så vær så snill og kjenn etter og kommenter, slik at jeg får litt ro i sjelen.

Tidsklammeri på jobben

Jeg skal snakke om jobben igjen, så veit du det. Bare sånn i tilfelle du ikke skulle ha lyst til eller gidde å lese om hva jeg gjør på jobb. Det vil altså si at hvis du ikke gidder å høre om jobben min, som jeg jo nå allerede har sagt at dette innlegget skal handle om, og som også blir mer eller mindre konstatert i innleggets tittel, bør du slutte å lese her. Hvis du har lyst til å lese om jobben min, så for all del, bare fortsett å lese. Hvis du ikke har lyst til å lese om jobben min, men ikke klarer å slutte å lese når du har kommet så langt som dette uansett: Synd for deg.

Det har seg sånn, at på jobben min har man to eller tre pauser, alt ettersom hvor lenge man jobber. På en sekstimersdag har man to pauser a ti minutter, mens på en åttetimersdag har man to pauser a ti minutter, i tillegg til en halvtimespause mellom dem.

Så satt jeg nå altså og venta på dagens første timinutter. Jeg hadde starta sånn halvtidlig på dagen, og telefonsamtaler hadde det vært nok av, så jeg gledet meg litt til å få pause. Til slutt så jeg på klokka, og så at det bare var ti minutter igjen til timinutteren startet, noe som gjorde meg glad innvendig. Dette endret seg imidlertid da jeg innså ironien i det hele, siden timinutteren som startet om bare ti minutter bare varte i ti minutter!

For å si det på en annen måte (Om det er en enklere måte å forklare det på kan sikkert diskuteres i det vide og det brede, men kommer neppe til å bli det, siden det sannsynligvis ikke er noen som gidder): Jeg satt og gledet meg over at det var så lite tid igjen til det var pause, før jeg innså at pausa det var så kort tid til bare varte like lenge som den korte tiden som var igjen pør pausa startet.

Heldigvis hjalp timinutteren på humøret mitt, og jeg hadde ikke flere liknende problemer i løpet av dagen.

Konklusjon: Ironi suger!

Tittelen

Jeg ble oppringt av Anonyme Alkoholikere. De sa at det var mange som hadde vært nykter i flere år som kom tilbake og måtte rehabiliteres på nytt. De sa at de hadde skyldt på meg, og så ba de  meg bytte tittel på bloggen, og brukte veldig sinte ropestemmer. Jeg sa: "Gå og ta en dram og ro ned nervene litt, så kan dere ringe opp igjen senere." Da ble de sinte ropestemmene enda sintere og ropetere. Så jeg la på. Etter det har de ringt en tre fire ganger til, men jeg har ikke tatt telefonen.

Såklart dette ikke er sant, men det kunne jo faktisk vært det. Jeg fikk plutselig en innskytelse om at bloggen min er med på å skape drikkepress for hver og en som kommer innom her. Jeg ber jo rett og slett alle besøkende omm å drikke seg drita hvis de ikke synes bloggen er morsom, om ikke helt direkte, så ihvertfall ganskeså.

Men når jeg så tenker på dette, så tenker jeg: "Hva så? Har jeg ikke ytringsfrihet kanskje?" Så hvis du kommer fra Anonyme Alkoholikere og har planer om å ringe og klage på bloggen min, eller anmelde meg, eller snikmyrde meg, eller noe i den dur, men av en eller annen grunn leser dette først, så kan jeg si deg en ting: Gå og skam deg. Drikkepress finner du overalt, og hvis du var så dum å bli alkoholiker i utgangspunktet, så  kan du heller snikmyrde vinmonopolet, eller prøve å få dem til å skifte navn til "Grønn Blomstereng uten Alkohol-Butikken". Lykke til.

For atte tenk!

Det store Blogmysteriet: Del 2

Wilhelm Tollov Fredriksen satt hjemme i sofaen med laptopen på bordet foran seg, og TVen gaulende på full styrke, noe som var resultatet av Friedrichs forkjærlighet på lyd. (Han hadde også satt i gang Wilhelms alarmklokke og mixmasteren på kjøkkenet, og kastet grovkornet sand i airconditionvifta.) Wilhelm hadde blitt vant til det hele med tiden, mye takket være store forråd av sov i ro, men han priste seg fortsatt lykkelig over at han ikke bodde i en leilighet. Klagene ville falt tett som i en haglskur.

Etter sju hele timer med surfing gjennom forskjellige blogger hadde Wilhelm ennå ikke funnet ut noe nyttig, annet enn at sju timer foran pc-skjermen gav ham rennende øyne og hodepine. All denne tiden hadde han brukt til å lese seg gjennom hvert eneste innlegg på Auklands egen blogg, www.andymanish.blogdot.com. Ikke at bloggen i seg selv hadde så mange inlegg at man egentlig trengte å bruke sju timer på å lese det, men Wilhelm hadde brukt de første fire hovedsakelig til å få teken på scrolling. Selv sytes Wilhelm at mye av det som sto på Auklands blogg var ganske artig, men han kunne se at det ikke var så mange kommentarer på innleggene, så ut av ren skjær barmhjertighet slo han dil med kommentarer som "kooooool" og "ååååsåm, duuud" under aliaset Tollfred.

Etter at han var ferdig med auklands blogg, fant Wilhelm ut at det var på tide med en pause. Han tok sine kære sov i ro ut av ørene, skar en grimase mot støyen, og satte i gang med å stoppe alle appparatene Friedrich hadde satt i gang. Så ordnet han seg en kaffekopp, før han satte seg foran pcen igjen. På denne tiden hadde Friedrich funnet nye bråkete apparater i husets andre etasje, så sov i ro bar rett tilbake inn i Wilhelms øreganger.

For å finne flere blogger gikk Wilhelm inn på søkemotoren Glaasses.com, og tastet inn nøkkelordet "blogg". Nesten umddelbart lyste nettsiden "clogged.no" mot ham, og da han åpnet den ble han nesten blendet av rosa! Dette var verd å titte nærmere på. Plutselig fikkhan øye på ei liste med de mest populære bloggene på siden. Eureka! Hadde han vilkelig truffet jackpott så fort? Han klikket seg inn på den første bloggen, hoe.clogged.no, og så den neste, snytulv.clogged.no. En time senere hadde han vært gjennom utallige blogger, alt fra hannaanastasiahansen.clogged.no, som ble skrevet av ei jente som ønsket å være like pen som Erna Solberg, til gorang.clogged.no, som handlet om en svenske som drev med meitefiske.

Etter bare få sekunders tenkning forsto Wilhelm bildet. Han visste hva som skulle til for å gjøre andymanish.blogdot.com populær! Han måtte tilkalle Andreas Hagen Aukland til kontoret med en gang for å fortelle ham de gode nyhetene. Wilhelm løp bort til telefonen, og oppdaget plutselig at den ringte. Han løftet røret , og høre apeskreatt i andre enden. "Hold kjeft, Friedrich. Vi har viktige ting å gjøre." Wilhelm skrek av sine lungrs fulle makt inn i røret, for å bli hørt gjennom alt bråket apen stelte i stand. Så slengte han på røret. Før han rakk å løfte det opp igjen, begynte imidlertid telefonen å ringe igjen, og da Wilhelm løftet røret, var det fremdeles ingen andre enn Friedrich i andre enden. "Fordømte ape," skrek Wilhelm, før han bega seg ut på en apejakt som skulle ta nærmere en time, før han endelig fikk kontaktet Aukland.

Fortsettelse følger...

De er fortsatt ikke farlige

Se! De kan være redde også!

De er ikke så farlige, for tenk

Ganske mange, og spesielt den eldre garde, har så mye imot utlendinger, og da spesielt muslimer. De mener at den gemene hop av den etnisk ikke-norske befolkningen i dette landet alle er tjuvradder og voldtektsmenn. Denne stigmatiseringen gjør meg mildt sagt irritert. Ja, ok, det er kanskje noen utlendinger som ikke akkurat følger norsk lov, men la meg da bruke et utrykk jeg lærte på barneskolen, da et par stykker absolutt skulle bråke, slik at vi ikke fikk gå tidigere hjem på fredagene: Når noen få ødelegger for de mange andre.

Tilbake til muslimer. Grunnen til at mange synes at de er skumle er vel at de tror de er terrorister. Saken er imidlertid den at om man har litt mer enn sju gram vett i hodet, så vet man at det bare er en del av muslimer, nemelig radikale, ytterliggående religiøse jævler, som står bak disse terrorhandlingene. Kristendommen har da også hatt sine terrorgrupper, slik som korsfarere og IRA, femseksempel.

Så, som noen kanskje forstår, er muslimer mennesker de også, kanskje med en litt annen bakgrunn og kultur, men like fullt mennesker som oss etnisk norske. Personlig vil jeg faktisk påstå at muslimer er mer mennesker enn sensker, men dere må ikke si det til svenskene, såklart.

Så kommer vi endelig til grunnen til at jeg skrev dette innlegget: Slik at jeg kunne legge ut dette fine bildet jeg akkurat har laget!

Men han var da yngre før

Er det bare meg, eller var vår alles kjære Barack Obama yngre før? Eller... Jo, såklart, det var vi jo alle. Men se på det her. Jeg synes han har blitt vel grå i håret.


Bildet til venstre er fra 20. januar i år, og nå, ikke engang et år etter, på bildet til høyre som jeg fant i en artikkel i Aftenposten, er han utrolig mye mer gråhåret enn den gang da.

Det finnes sikkert en logisk forklaring på dette, vil du sikkert si, og dra fram ting som at den stakkars mannen er under mye press, at kona sikkert maser, og at det sikkert er vanskelig å være både president (storebror) og inneha farsrollen for to små jenter samtidig. Men jeg tror ikke på det.

Nei, svaret, mine damer og herrer, er at presidenten har ofret seg for det amerikanske folk! Han er også et offer for finanskrisa! På grunn av USAs massive gjeld, har Barack nemlig gitt sitt eget bidrag til helsereformen ved å omdisponere alle pengene i hans eget hårfargingsbudsjett! Det er hva jeg kaller å være dedikert til jobben!

Det neste som fyker er vel konas sminke, jeg mistenker at Michelle ikke blir så overbegeistret for det, og døtrenes barbiedokkebudsjett, så Obama går nok en tøff familiestrid i møte. Men fortvil ikke, Barack. Jeg støtter deg fullt ut!

Ehm... Hæ?

Man har visstnok problemer med å bestemme kjønnet på vinneren av VM-finallen i 800-meter for kvinnner. I artikkelen heter det at "Kjønnstesten er en veldig komplisert prosedyre".

Personlig kan jeg ikke si at jeg ser problemet.

Som vi tydelig ser her har menn en tendens til å løfte høyre hånd, mens kvinner som oftest plasserer beina suggestivt. Se nå igjen på bildet av Semenya over. Ta-Daaa!

Case solved!

(Jeg hadde tenkt å legge inn videoen av Crocodile Dundee som sjekker kjønn på transvestitten, men jeg fant den ikke på jutubb)

Det store Blogmysteriet: Del 1

Gjøkuret på veggen inne på WTF Detektivbyrås kontor tikket jevnt og trutt, og var nesten øredøvende i det ellers dørgende stille rommet. I sin vanlige hengekøye lå sjimpansen Friedrich von Gaanschnitzel og sov stille, og ved skrivebordet midt i rommet satt privtdetektiv Wilhelm Tollov Fredriksen. Han hadde, før han sovnet, vært iherdig opptatt med å sortere tegnestifter etter om de lå med spissen opp eller ned, og hodet hans sank nå faretruende mot haugen med spissen opp, i takt med klokkas stødige tikking.

Plutselig hendte mange ting på en gang. I samme øyeblikk som klokka slo tre, dasket Wilhelm hodet ned i haugen med tegnestifter, og våknet i et infernalsk skrik, som for en utenforstående kunne høres mye ut som hylet til en stakkars jomfru i nød. Skriket vekket Friedrich, som umiddelbart hoppet ned fra hengekøya, seilte gjennom lufta med den babyblå smokingen flerrende bak seg, landet på Wilhelms skuldre, og puttet to fingre i Wilhelms nesebord, og hele den andre hånda i munnen hans. Mens Wilhelm basket vilt rundt for å få Friedrich vekk, og veltet mengder av permer og ark ned fra hyller og skap i prosessen, styrtet den første klienten på nesten halvtannet år inn døra. Ansiktsuttrykket hans var mildt sagt ubetalelig.

Både Wilhelm og Friedrich frøs umiddelbart, med øynene klistret på nykommeren. "Gddkbbd td bkb bppktgbd!" Wilhelm hadde nærmest glemt at han hadde Friedrichs hånd i munnen, og begynte å føre en samtale med klienten. "Gd kd hg hdp dg bd?" Klienten rynket uforsående på pannen, før han svarte. "Ehm... Jeg er Andreas Hagen Aukland, og du har en sjimpansehånd i munnen..." "BKKD, PDDK!" Wilhelm rykket den fortsatt lettere sjokkskadde sjimpansen av hodet sitt, og slapp ham ned på gulvet. "Jeg beklager. Jeg er Wilhelm Tollov Fredriksen. Sett deg gjerne ned, og fortell meg om grunnen til at du har oppsøkt meg." Wilhelm gestikulerte mot den støvete stolen på klientsiden av skrivebordet, og satte seg selv i kontorstolen sin, mens han pellet tegnestifter ut av kinnet og pannen med små ynk.

Klienten satte seg forsiktig ned på stolen mens Wilhelm betraktet ham. Han var ung, mellom atten og tjue tippet Wilhelm, hadde kort brunt hår, mørke olabukser og en ganske stor hettejakke. "Som jeg sa heter jeg Andreas, og jeg trenger din hjelp." Guttens øyne flakket mellom tegnestiftene i Wilhelms ansikt, og Friedrich, som fremdeles lå slapt på gulvet. Så trakk han pusten dypt, og fortsatte. "Jeg har en blogg på nettet. Saken er den at jeg har problemer med..."

Gutten tok en pause, og en flamme tente i Wilhelms bryst. Hva gjaldt saken? Utpressing? Trakkasering? Edelig skjedde det noe i lilleby som var verdig mesterdetektivens oppmerksomhet. "Jeg har så få lesere, og jeg trenger hjelp av deg til å finne ut hvordan jeg kan få flere av dem." Det var som om noen hadde slukket flammen i Wilhelm ved å spyle på den med en brannslange med isvann. Pokker! På gulvet hadde Friedrich sluttet å spille død, og lå nå og fniste stille inn i den rosa bowlerhatten sin.

Fortsettelse følger...